Vi må snakke om det (norskfaglig nøtt, uke 2)!

Fredag førte jeg 200 karakterer. 30 av disse skulle ene og alene fortelle noe om elevers grad av måloppnåelse i norsk muntlig.

Etter mitt innlegg den 9. januar, der jeg gikk langt i å innrømme store mangler i vurderingskompetanse, kunne leseren kanskje forledes til å tro at jeg tar lett på slikt. Det er ikke så nøye, liksom. En kommer langt med et smil og en klapp på skuldra (noe jeg gjorde, men det er en annen sak. (For interesserte kan jeg nevne at eleven det gjaldt var i ilden onsdag denne uka, og at mine forestillinger om vedkommendes muntlige kompetanse langt på vei holdt stikk. Det var selvsagt bare flaks)).

Hvorom alt er: jeg tar ikke lett på slikt. Jeg er tvert imot svært opptatt av at når jeg først skal vurdere elever med karakter, skal de vurderes på områder og i ferdigheter de har fått opplæring i. Det kan høres som en selvfølge, men jeg er overbevist om at vurdering i norsk muntlig i mange tilfeller (også mitt) langt på vei er en vurdering av elevens evne til å reprodusere norskfaglige fakta og sammenhenger på en noenlunde presis og oversiktlig måte, uten at tilstrekkelig eksplisitt opplæring er gitt. Jeg er ikke tilfreds med tingenes tilstand.

Jeg har grublet en del over denne nøtta de siste ukene, og har foreløpig kommet fram til noen faktorer som kan være medvirkende til at norskfagets omgang med muntlig kompetanse i større grad er preget av tilfeldigheter enn i skriftlig:

- Alle avgangselever på studieforberedende programmer skal opp til minst en skriftlig eksamen i faget, der deres skriftlige kompetanse settes på prøve. Mange norsklærere (meg selv inkludert) oppfatter resultatene til skriftlig eksamen i hovedmål som en refleksjon av deres egen dyktighet som norsklærere. På mange videregående skoler er elevresultater til skriftlig eksamen også gjenstand for skoleledelsens oppmerksomhet, og kan ha konsekvenser for lærerens omdømme og fremtidige arbeidsvilkår. Dette (forhåpentligvis sammen med høy arbeidsmoral) resulterer i at de fleste norsklærere bruker mye tid og ressurser på skriveopplæring.

- Muntlig eksamen i norsk er langt på vei en seanse der eleven får betalt for å på en noenlunde presis måte legge frem fakta og sammenhenger i faget. Ordningen der eleven selv innleder med en norskfaglig presentasjon har vært omdiskutert, og mange lærere (sensorer) uttrykker at denne ordningen gjør eksamen urettferdig (onkel Per kan ha hjulpet til med presentasjonen), og at det beste ville være å gå tilbake til gammel ordning (evt grilling). Norsklæreres erfaring med muntlig eksamen kan kanskje føre til at vi ikke legger så stor vekt på muntlig-opplæringa som læreplanen legger opp til. Det er tross alt kanskje bare et knippe av elevene som kommer opp i faget, og en skal vel alltids klare å niforberede dem i siste sekund, slik at de kan klare seg ok. Bare de får sagt noe riktig (sic!) om realismen og nasjonalromantikken og språksituasjonen i Norge på 1800-tallet, kan det liksom ikke bære helt galt avsted. Derfor vil mange norsklærere se på opplæringen i muntlig som noe man gjør for å 1)produsere karakterer i faget 2)sette elevene i noenlunde stand til å gjennomføre en muntlig eksamen.

- Tid og rom. Skriftlige tekster finnes. Også etter at de er produsert. Muntlige tekster er historiske. Det vil si at når de er ytret, er de vekk. Dette gir selvsagt store utfordringer hva gjelder tid til veiledning. Læreren må, dersom eleven skal ha utbytte av underveisvurderinga, være tilgjengelig for eleven idet hun legger frem et norskfaglig emne og eventuelt drøfter det. Å få til hensiktsmessig underveisvurdering i muntlige sjangre er derfor en stor norskdidaktisk nøtt som krever gjennomtenkt planlegging.

Disse faktorene mener jeg er med på  gjøre muntlighet i norskfaget til løsrevne events der en i større grad enn i skriftlig overlater til eleven å føle seg frem til sjangerkravene. Læreplanen har mange gode, antakelig gjennomtenkte muntlig- mål som eleven sjelden eller aldri får eksplisitt opplæring i. Dette semesteret kommer jeg til å forsøke å finne måter å angripe denne nøtta på. Målet mitt er å forsøke å la muntlig- opplæringa likne mer på skriveopplæringa. Elevene skal få anledning til å drøfte og bearbeide muntlighet på samme måte som skriftlighet.

Så får vi se, da.