mandag 20. juni 2016

Filterløs ferie?

Ferie og ferie. Jeg sitter på arbeidsplassen og tenker litt på neste skoleår. Og svarer på elevhenvendelser. Jeg har rydda litt på pulten. Jeg har satt supermann-pez-figuren sammen med sjiraffen på skapet til høyre for bordet jeg sitter ved. Jeg har ikke vaska kaffekoppen med alle bildene av meg selv på. Den er fremdeles brun av kaffeavleiring på innsida. På veggen over bordet mitt har samtlige bilder, kort og utklipp seget nedover, slik at tac-iten kommer til syne over kanten og minner om at alle ting siger. Over utklippet av et korsstingbroderi med påskriften "Tenk positivt for faen" er det dessuten en kaffeflekk. Det har i hele år undret meg hvordan den flekken har havnet der. Det kan ha vært en gang jeg bare slapp en helt nyfylt kopp rett i bordet en morgen. Det kan ha vært den gangen. Jeg slapp den, bare, og lagde et veldig oppstyr rundt meg. Den flekken får bare være der. Som et minnesmerke over slipping av kaffekopper rett i bord uten noen synlig årsak. Jepp. Nå noen punkter. Punkter kan hjelpe litt. I den grad hjelp trenges, kan punkter hjelpe.

1. Bergen hjelper. Kanskje ikke selve byen, selv om den hjelper litt den, også. Det hjelper litt å fly inn over øyene og fergene og fritidsbåtene hvis kjølvann sett fra lufta er hvite striper mot mørkeblått og grønt. Det hjelper å sitte på flybussen og kjøre forbi kjøpesenteret Lagunen og tenke at det er litt av et navn på et kjøpesenter, slik jeg har tenkt siden jeg første gang hørte om det i 1993. Det hjelper å sitte bak et par i åttiåra med kofferter, som snakker om hvor stygt det er på Danmarks plass, og selv tenke at Danmarks plass har sin egen estetikk, og som snakker om hvor stygt fylkeshuset er, og selv tenke at jo, det er kanskje stygt, men likevel. Det er Bergen. Mest hjelper menneskene. De menneskene jeg kjenner i Bergen har kjent meg over halve livet. De klemmer meg og har kjente og bra ansikter og hoder, og sier akkurat det jeg trenger at de skal si. Vi drikker kaffe og øl og gin og vin. Vi spiser sammen og snakker sammen om oss selv og hverandre og ting og mennesker vi bryr oss om Jeg får alltid se teater og være i en annen verden. Noe som hjelper veldig. Denne gangen fikk jeg også snakke med en treåring som tross sine foreldres innflytterstatus kunne si alt hun sa med umiskjennelig bergensk tonefall. Med vidunderlig myke krøller, hender og kinn.

2. I den grad år kan være bratte, har dette året vært det. Skikkelig bratt og tungt, og det har vært melkesyre og blodsmak, svette og tårer. Jeg har oftere følt meg mislykka enn vellykka i jobben. Støtt på utfordringer som i mengde og volum langt overgår alt jeg har opplevd tidligere. Forsøkt å møte dem etter beste evne. Ofte kjent at det ikke er godt nok. At jeg aller helst kunne tenke meg å for eksempel legge meg rett ned og bare ikke gjøre noe. Så har jeg gjort noe. Så har det likevel gitt mye. Men bratt. Sykt bratt.

To punkter er kanskje litt skrint. Det fikk bare bli to punkter. Hodet er litt sånn fylt av grus og stein. Det skraper litt for mye rundt oppi der. En slags skrubbing. Det er bare å innse. Blodsmak og tyngde og bratthet i arbeidet gir også skinnende øyeblikk ansikt til ansikt med elever. Daglig. Derfor er det kanskje ekstra tungt i år å tenke på alle de som hadde tilhold i klasserommet mitt. At de nå ikke lenger er en naturlig del av mitt liv. Min hverdag. Sånn er det: skoleåret var ikke en dag for kort. Likevel savner jeg alt ved det. Stillheten og spørsmålene. Diskusjonene. Latteren. Tårene. Samtalene. De innforståtte morsomhetene. Sarkasmene man bare våger om man er trygg nok. De overraskende innvendingene og vendingene i samtaler med elever om litteratur og skriving. Alt det som utgjør norsklærerens hverdag. Kanskje er det også rarere i år fordi jeg skal jobbe mye mindre neste år. Mye mindre. 25%. Resten av prosentene skal jeg være student. Fantastisk fett og veldig annerledes. Det var den endringskompetansen, da. Omtrent middels måloppnåelse på den foreløpig.

God ferie!

2 kommentarer:

Motivasjon, røde elevkinn og eksterne kommersielle aktører i skole. Og litt Jonas Lie.

 En gang i en ikke for fjern fortid hadde fylkeskommunen jeg var tilsatt i kjøpt en slags kurspakke som skulle bidra til bedre undervisning ...