fredag 9. februar 2018

Isvind, grus, stein (og gull. Mye gull)

Det er surt og kaldt og glatt ute. Det blåser ikke sjelden isvind, og ikke sjelden må jeg gå ut og få små- og storstein i skoa (for noen har strødd og det som strøs ligger bare oppå isen og spretter opp i glippa mellom skoa og leggen når jeg går (kanskje det har noe med ganglaget mitt å gjøre, men hva kan man gjøre med ganglaget sitt, sånn egentlig?)) og de (steinene eller grusen) ligger langs anklene og under føttene og gnager mens isvinden og kulda gnager langs kinn og ører og i åpningen mellom vantene og jakkeermene. Nei. Jeg elsker ikke vinter. Eller mørke. Eller kulde. Eller grus. 

Jeg tror det er Kjell Askildsen som et sted i Thomas F's siste nedtegnelser til allmennheten bruker uttrykket "grus og stein" om hovedpersonens hode, eller tanker. Hvis det er noen andre som bruker det, vil jeg med dette unnskylde både overfor denne andre, og Askildsen selv. Siden dette ikke skal være noen analyse eller tolkning av Askildsen, men snarere av mitt eget hode og dets innhold, lar jeg det likevel stå. Jeg er ikke helt sikker, men likevel rimelig sikker. Så jeg lar det stå. Så får heller allmennheten selv, eller de som føler seg kallet, eventuelt bekrefte eller avkle denne påstanden om Thomas F's hode. Det er uansett en såpass talende beskrivelse av en mental tilstand, at jeg finner det på sin plass å nevne den her. Hodet er fullt av grus og stein. Grus og stein.

Litt apropos, må jeg vel si, driver jeg for tiden og leser om lesing. Om forskning på lesing og lesere. I dag kom jeg over en liste. Det er, kanskje ikke overraskende, ikke sjelden at forskere og forskningsformidlere formidler forskningen sin i lister. Lister er oversiktlige, og gir inntrykk av en slags endelighet, også i den uendeligheten som forskning på lesing og leseforståelse og lesere og lesninger og ja, alt. Er. I dag leste jeg ei sånn liste. Den gjengir en bestemte ferdigheter som gode lesere av skjønnlitteratur har (hvis jeg vil regne meg som en god skjønnlitterær leser, bør jeg altså gjenkjenne disse ferdighetene i meg selv). Jeg gjengir her lista i løpende tekst, siden jeg har så kompetente lesere; en god litterær leser har evnen til å opprettholde fokus og oppmerksomhet (det har jeg noen ganger, men slett ikke alltid). Hun er villig til å utsette en følelse av fullføring (det er jeg alltid), og villig til å ta sjanser (jess!). Hun har en toleranse for nederlag (det vet jeg ikke helt om jeg har), og toleranse for tvetydighet, paradokser og usikkerhet (det har jeg veldig høy toleranse for. Nesten for høy). Hun har intellektuell sjenerøsitet og feilbarlighet (det vil jeg jo gjerne si at jeg har, men jeg skjønner ikke helt hva det betyr), og en metakognitiv bevissthet (dette har jeg lest mye om, og det skal visst være veldig viktig i alle læringssammenhenger, men jeg må innrømme at jeg ikke vet om jeg har det, eller hvordan det skal være mulig å finne ut om andre har det, og på hvilke måter (noe en åpenbart bør finne ut, dersom man er litteraturlærer). 

Jeg skal ikke skrive om å være litteraturlærer (jeg holder på å skrive en masteroppgave om det, og dette forumet bruker jeg til å slappe av med skriving, og å skrive den masteroppgaven er alt annet enn å slappe av med skriving, for å si det forsiktig). Jeg skal skrive om å være lærer. Denne lista som jeg leste, og som er en listing av Sheridan Blaus forståelse av "performativ literacy" (don't ask. Please don't ask.), framstår for meg som en like presis liste over hvilke egenskaper som kreves for å være lærer. I et hvilket som helst fag. Med et hvilket som helst emne. Det er i grunnen en slags eureka-opplevelse for meg at forskning på skjønnlitterær leseferdighet ser ut til å si noe vesentlig om ferdigheter gode lærere bør ha. Det betyr kanskje at jeg er inne på noe når jeg tenker at å lese skjønnlitteratur kan liknes med å møte andre mennesker, men den menneskelige risikoen det alltid innebærer. Jeg hopper over det med fokus og oppmerksomhet. Jeg tror det er en beskrivelse som dekker så mange områder i samfunnet (en kirurg bør også ha fokus og oppmerksomhet. En tannlege. En bilmekaniker. Så, ja. That goes without saying) at det ville være en fornærmelse å mene det er noe som er spesielt for lærere, eller noe som lærere i noen spesiell grad må oppøve. En lærer uten fokus og oppmerksomhet er ferdig ved terskelen til klasseromsdøra. 

Læreren er villig til å utsette en følelse av fullføring. Det er helt nødvendig. Hvis hun ikke er villig til det, for hun møter jo mennesker med sitt stoff og med sin væremåte og med sitt opplegg, så hvis hun ikke er villig til det, vil hun føle seg fullstendig mislykka. Det hører til sjeldenhetene (om det i det hele tatt noensinne skjer uten en enorm grad av å føre seg selv bak lyset) at læreren etter endte timer klapper seg selv på skuldra og sier; ja, nå er vi ferdige med det. Nå har elevene lært alt jeg hadde planlagt for denne økta, alle som en, og vi kan gå trøstig videre i planen, forvisset om at ingen nå er i mørket om fotosyntesen eller anaerob trening eller ohms lov eller Knud Knudsens innsats for 1800-tallets skoleelever. Nei. Regelen er at arbeidet aldri er fullført. Det pågår alltid, til det formelt slutter når skolegangen er slutt. Selv da er det ikke fullført. Er ikke læreren villig til å utsette følelsen av at noe er fullført, får hun et skikkelig vanskelig yrkesliv.

Læreren er villig til å ta sjanser. Det er i det hele tatt, helt grunnleggende og enkelt, en enorm sjanse å ta å gå ut fra at 30 unge mennesker vil gjøre akkurat det du har planlagt at du skal gjøre i, la oss si 90 minutter i strekk. Det slår meg ikke sjelden som absurd hvor innarbeidet skoleinstitusjonen eller klasseromssjangeren er, når jeg får elever til å rett og slett bare gjøre som jeg sier. Her er vi jo godt hjulpet av de sosiale rollene vi spiller som elev og lærer. Likevel er det ofte forbundet med personlig risiko for læreren å planlegge undervisning. Den tiden og de kreftene vi nedlegger i planleggingsarbeidet er ganske ofte akkompagnert av en personlig, menneskelig investering som virkeligheten i klasserommet like gjerne kan avkle oss med det samme vi forsøker, som den kan honorere oss med en følelse av å ha truffet noe i elevene. Den sjansen må vi ta hver gang. 

Toleransen for nederlag er i slekt med viljen til å ta sjanser. Jeg antydet at jeg ikke hadde særlig høy toleranse for nederlag generelt, men jeg har lært at nederlagsfølelsen er en del av lærergjerningen. Hvis læreren ikke av og til kjenner på den, er det ikke fordi nederlag ikke forekommer, men fordi nederlagssensorene er nedbrutt. Hvilke nederlag kan det være snakk om? Av hvilket slag? Å, det er så mangt. Faglig nederlag, selvsagt. Didaktisk nederlag. Pedagogisk nederlag. Det er et nederlag at det heller ikke denne gangen var mulig å engasjere Kari. At du ikke ser at Truls nederst i hjørnet har en dårlig dag før det er for sent å trekke ham inn i samtalen som foregår. At du presset Ola akkurat litt over streken for hva han tålte akkurat i dag. At du ikke skjønte at akkurat denne teksten, som du starta timen med å lese høyt, kanskje var årsak til at Lise ble fjern og tilbaketrukket. Alt dette bare fordi du hele tida tar sjanser, og fordi skole alltid foregår i sanntid, der mye av arbeidet til en lærer handler om å fange opp potensielle nederlag i tide. Det er ikke menneskelig mulig å gjøre det. Derfor lønner det seg å være svært tolerant overfor nederlag av ethvert slag. -I morgen er en ny dag. 

Tvetydighet, paradokser og usikkerhet. Snakk til meg om tvetydighet, paradokser og usikkerhet, og vi snakker om alt som har med skolestua å gjøre. Elever som er tøffest i trynet er de mest sårbare. Elever som smiler kan være triste. Elever som tøyser kan være deprimerte. Elever som er flinke kan være de som mest trenger hvile. Elever, eller mennesker, da, kan være det mest tvetydige og paradoksale vi står overfor her i verden. Vi sier en ting og tenker noe annet. Eleven som spør om hun kan gå hjem fordi hun er dårlig. Kanskje er hun skikkelig sjuk, og trenger at du sier det selvfølgelige; gå hjem og bli frisk! Kanskje tester hun deg og vil du skal si at du ville satt pris på om hun holdt ut fordi du tror hun har noe viktig å bidra med akkurat i dag, når de skal snakke om og diskutere og skrive om den novella dere leste sist. Du veit ikke. Du må leve med tvetydigheten. Kanskje må du artikulere usikkerheten din. 

Intellektuell sjenerøsitet og feilbarlighet? Hva betyr det? Det samme som å ville ta sjanser (på å ha forstått noe) og å være tolerant for (intellektuelt) nederlag? Kanskje. En lærer skal stadig snakke med elever om det de produserer, enten det er tekst eller matematiske løsningsforslag. Kanskje verdsetter du elevens forsøk, og viser intellektuell sjenerøsitet, selv om du selv ville løst det på andre måter. Det er kanskje best. Men du tenker på at eleven skal opp til eksamen om noen måneder, og at den som skal lese eksamensbesvarelsen kanskje ikke har (tid til) den samme intellektuelle generøsiteten. Du begynner å lure på om det kanskje hadde vært best om du ikke hadde introdusert elevene for noen vurderingskriterier slik at hun kunne forstå hvorfor dette ikke er helt topp, selv om du vet at det ville knuse henne i forsøket. Så du holdet kanskje på med sjenerøsiteten din, selv om du vet at den er feilbarlig rent formelt i den andre enden. Eller ikke. Med den sosiale risikoen det medfører. For du veit aldri helt sikkert hvordan du skal agere. Du gjør det. Du er feilbarlig. Det er lærerens daglige dont. 

Så er det kanskje isvind, grus, stein, paradokser og usikkerhet. Oftere enn vi merker. For det er gull i dette landskapet. Det er elever som plutselig, nesten overraskende, åpner seg for å ta sjanser eller for å dvele ved usikkerheten sin. Det hender. Og det som er med slike hendelser, er at man merker dem ikke nødvendigvis, hvis man ikke er følsom for dem, eller åpner seg for dem, eller ser dem. Men når man ser dem, er de verdt all famling og usikkerhet og tvetydighet, alle nederlag og risiki som er tatt og svelget underveis. Jeg heier på alle lærere i verden. For at de er der, for at de holder ut usikkerheten, og for at de ikke gir opp å ta sjanser. Og på alle elever. Som er grunnen til at vi vil være lærere. 


Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar

Motivasjon, røde elevkinn og eksterne kommersielle aktører i skole. Og litt Jonas Lie.

 En gang i en ikke for fjern fortid hadde fylkeskommunen jeg var tilsatt i kjøpt en slags kurspakke som skulle bidra til bedre undervisning ...