Løksuppe og masterinnspurt

Det er nøyaktig femten dager til jeg leverer masteroppgaven min. Arbeidet har lenge vært en thriller der jeg liksom er helten, da, og skurken er kalenderen. Eller klokka. Småskurkene er alle velmenende mennesker som sier; hvordan går det? eller er du i rute? eller det kommer til å gå bra. Verstingen blant småskurkene i dette mitt relativt selvsentrerte univers er: Du har vel levert oppgaven din, du (eller ekvivalenter til denne)? Svaret er nei. Svaret på de andre er: [blankt]. Spørsmålet om jeg er ferdig og hvor lenge jeg har holdt på, minner meg relativt mye om spørsmål stilt meg (i økende hyppighet) de siste to månedene av graviditeter: Har ikke du fått ut den ungen enda? Jeg synes du har vært enorm i månedsvis! -Neida. Ungen er her, den. Kommer vel ut en gang, får jeg håpe. Sånn. Med andre ord: ikke nok med at jeg kjemper med kardinalskurken Tid. Jeg må i tillegg finte unna alle småskurkene. Sommer er det også blitt.

Well. Å skrive en masteroppgave er en ganske solo affære. Man får tildelt en veileder, men veilederen, som er vitenskapelig ansatt, har selvsagt flere gjøremål enn å følge med på hva for spik undertegnede skal finne på under tiden mellom veiledningsavtaler. Forrige studieår var en av fire eksamener en skriftlig prosjektoppgave, og vi hadde alle fått tildelt en veileder, og sendt vedkommende en skriftlig skisse over prosjektet. Det første møtet med veilederen var preget av hans enorme tiltro til mitt prosjekt. Yay! Neste gang vi møttes, hadde jeg endret retning på prosjektet, og mye av det forrige var helt eller delvis forkastet. Vedkommende mente fremdeles dette var bra saker, og at det skulle gå fint. Etterhvert som Tiden jobba mot meg, ble jeg mindre og mindre sikker på hva jeg egentlig holdt på med, og på det siste veiledningsmøtet var det jeg som måtte berolige den bekymrede veilederen: dette går fint, sa jeg. Jeg har kontroll og er god når det gjelder. -Jeg hadde overhodet ikke kontroll, men var god da det gjaldt, så det gikk fint.

Jeg er ikke sikker på hva jeg skal sammenlikne arbeidsmetodene mine med. De kaster seg snart hit, snart dit, og synes likt og ulikt kan være relevant å trekke inn i arbeidet. Lesinga og skrivinga eser ut over alle rimelige bredder, og store deler av arbeidet består i å beskjære noe som minner om et ugresskratt på kunstgjødsel (og jeg er ingen gartner, for å si det pent). De siste dagene har jeg innsett at for folk rundt meg kan det like gjerne være meg som er skurken, eller ugresskrattet, og at de har sitt svare strev med å beskjære meg og minimere skadene. Forleden kom jeg til å skrive til veileder i en bisetning at det beste hadde vært om han hadde sittet ved siden av meg med et elektrisk støt-instrument og stukket det borti meg hver gang jeg la på noe nytt i teksten min. Vedkommende kjenner meg jo ikke særlig godt, så sjansen for at jeg fremstår skrullete er selvsagt tilstede.

Bæskjæringens verste fiender er natta og landeveien. Når jeg legger meg, rett før jeg sovner, dukker det opp det som for meg fortoner seg som svært lyse ideer om hva jeg kan gjøre for å forbedre oppgaven min. Dessverre skriver jeg ofte disse ned, og tester dem ut neste morgen. Det har for eksempel resultert i at de to kapitlene der jeg drøfter problemstillingen min, nå må redigeres for tredje gang. Da jeg hadde lagt meg i går fikk jeg en så lys ide at jeg måtte stå opp igjen og skrive om fire sider i det siste kapitlet. I dag har jeg ikke tort å se på det. For alt jeg vet kan det være en lang fortelling om en dag jeg gikk tur i skauen. Jeg husker virkelig ikke.

Landeveien (som jeg også kaller veien mellom heimen og jobben, eller heimen og matbutikken), er et riktig farefullt sted å ferdes dersom man ikke vil tenke nye tanker mens man går. Det er lite av interesse å se på der, så en er liksom helt alene med hodet sitt. Det er ikke bra i denne fasen. Det er 17. mai i morgen (dette til orientering. Neida (uansett: nasjonaldagen har aldri før fortont seg som like mye av en tidstyv)!). Jeg måtte gå en tur til butikken i formiddag for å kjøpe is og egg og laks. Og strømpebukser. Før jeg var kommet så langt, hadde jeg kommet på at jeg måtte kutte ut starten på innledningskapitlet, og skrive om løk. Nærmere bestemt løkscenen i Peer Gynt, og at han leter etter kjernen i løken og ikke finner den. Dette tenkte jeg var så fint, for Peers problem er jo på en måte at han ikke nøyer seg med å bare spise løken som den er, men tror han skal finne noe skikkelig godt eller smart eller sant eller seg selv helt innerst. -Så begynte jeg å tenke på hvor løken vokser, og hvordan den vokser, og forestilte meg å skrive ut en enorm løkmetafor da, ser dere, i dette kapitlet, der jeg på en måte la opp til at løken jo vokser tett i tett med annen løk, men den metaforen stranda liksom der (vurderte et tiendels sekund å flette inn Hagerups dikt om løken og tomaten, men så kom jeg på at det tross alt ikke skal handle om tomater dette, så den ideen ble fort forkastet).

Videre tenkte jeg at jeg måtte få fram poenget med løk overhodet. Altså spising av løk. Først kom jeg bare på en rett med løk i; løksuppe. Jeg klarte ikke å vrenge hodet rundt hvilken plass jeg skulle gi loffen og den smelta osten i en slik metafor, så jeg forsøkte å tenke mer på hva vi bruker løk i. Du har jo liksom løk-pai og ja, men stort sett er løken blanda med andre ingredienser, og fungerer som krydder. Så tenkte jeg å  bruke det på en eller annen måte, men da kom jeg inn i butikken og måtte vurdere hva slags brød jeg skulle kjøpe, så det ble den foreløpige enden på den visa. Nå stoler jeg ikke helt på meg sjøl hva ender på viser gjelder, så om jeg i kveld/natt sitter og tester ut dette, blir jeg ikke overraska (note to self: ikke sitt så lenge, for du skal gå i toget sammen med tredjeklassinger og synge og rope (of all things)).

Så ja. Om femten dager har jeg i alle fall levert dette. Med eller uten løk, tomater og andre fødevarer. Det skal tross alt handle om, ikke poenget med løken, men poenget med å lese skjønnlitteratur med elever i norsk skole. Og litt om Peer Gynt. Og litt om filosofi. Og norskfagets kjerne. Litt sånt.