Etter LNUs (landslaget for norskundervisning -noen av oss mener at det er dette som er det egentlige landslaget) landskonferanse i Trondheim i helgen står det klart for meg at det ikke er helt, hva skal jeg si, comme il faut, å drasse rundt på Knausgård i håndveska. Nå skal det sies (til mitt forsvar) at boken heter ute av verden, og dermed, som dere sikkert vet, kun er laust basert på forfatterens egen biografi. Men likevel.
Frode Grytten hamret løs på Min Kamp-prosjektet i et ellers både velregissert, vakkert og rørende (jeg gråt litt, for han leste så fint om rommene i husene og menneskene der inne mens han innimellom kastet snøfnugg opp i luften, og når han var ferdig og gikk tilbake til sin plass ved miksepulten hadde han slike liksomsnøfnugg i håret og på jakkeslaget, og bare det. Var skikkelig fantastisk rørende. For en følsom sjel med hormonpeak) forsvarsinnlegg for fiksjonen. Fiksjonen skal plassere seg inne i rommene, sa han. Det er det den er god til. Det er det den skal. Den skal ikke være en kikker. Journalistikken er dømt til å kikke. Skjønnlitteraturen (den som er god) tar oss med inn og lar oss være en del av det andre, det vi ellers ikke kan være en del av. Og nettopp det, at den gir oss mulighet til å være i dette andre, gir den en helt spesiell posisjon blant sjangrene.
Det var fint sagt, ja, så fint at jeg grein litt (men bare så tekkelig at ingen merket det), og om det var sannhet, eller retorikken hans, vel. Det virket i alle fall sant. Selv om "sannhet" ikke har noe med litteratur å gjøre. Annet enn at den ikke bør forholde seg til fenomenet, annet enn som noe som ikke angår den. Jeg kunne likevel ikke unngå å tenke at det var heldig for retorikeren Grytten at hans kollega hadde gitt seg i kast med å skrive livet sitt "slik det er", i intet mindre enn seks bind. Det er vel knapt noe som er lettere i Norge enn å få medhold i at dette er selvbevissthet på sitt verste. Så får man heller se gjennom fingrene på at Knausgård i bokseriens beste partier nettopp inviterer oss inn i de rommene som løfter prosjektet fra dokumentarisme til fiksjon.
Temaet for konferansen var skjønnlitteraturens plass i det nye norskfaget. Det norskfaget som (på papiret, det vil si i læreplanen) likestiller sakprosa og skjønnlitteratur. Det norskfaget som er opptatt av språket som redskap for mer og mindre skjulte agendaer. Som beskjeftiger seg med retorikk og vil avsløre maktspråk. Som ser lesing og skriving først og fremst som verktøy for andre formål. Et velfungerende demokrati, for eksempel.
Skolevirksomhet er jo i seg selv et uttrykk for tanken om at dersom vi vet og kan nok, skal verden bli et bedre sted å leve. Per Thomas Andersen mente i sitt foredrag at det var nødvendig å finne en annen legitimering for skjønnlitterær lesing i skolen enn den tradisjonelle dannelses- og nasjonsbyggingstanken. Så. Hvorfor? Hvorfor skal elever lese skjønnlitteratur? Vi andre (vi som bare liker det), trenger jo ikke å legitimere skjønnlitterær lesing for oss selv. Det er en aktivitet som så å si legitimerer seg selv. Men elever? Hvorfor skal de på død og liv? Andersens argumentasjon tok utgangspunkt i at den gamle legitimeringen (dannelse og nasjonsbygging) ikke holdt vann lenger, av hovedsakelig to årsaker: andre medier (tilbyr dannelse) og globalisering (gjør nasjonalstaten mindre relevant).
Videre sa han at skjønnlitterære tekster kunne noe spesielt som sakprosaen ikke kunne, nemlig trene oss i å se verden slik andre mennesker (gjerne med helt andre forutsetninger enn oss selv) ser den. Slik gir den oss anledning til å trene empatimuskelen, noe som er nødvendig både for å leve fullverdige liv i fellesskap med andre (kjærster, unger, naboer, foreldre, venner), og for å løse de store utfordringene verden står overfor. Intet mindre.
Det er vanskelig å være uenig med ham. Selv om jeg synes det er tungt å tenke på at skjønnlitterære tekster skal måtte dras på annen legitimering enn seg selv. At de må sees på som redskaper. Jeg tenker like gjerne motsatt; at forutsetningen for å ha glede av, eller i det hele tatt åpne seg for fiksjonen, er at man har en grunnleggende følsomhet. At følsomheten, og dermed interessen for andre fortellinger enn ens egen, er en forutsetning for den estetiske kompetansen. Eller at disse gjensidig næres av hverandre. Dette er ikke noe særlig mer enn en laus fornemmelse. Næret av en norsklærer. Med både Knausgård og Proust i veska denne helgen.
Noe annet som rørte en følsom sjel: elevers fremføring av Kate Pedrys Erasmus Tyrannus Rex. Dessuten Pendrys egen stemmes malende Shakespeare- sitering som, liksom organisk, slo inn i hennes ellers nokså brutale fremstilling av sin egen ungdomstid.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar