Om novellesjangeren i skolen (en norsklærers åpenbaring)

Det var en mørk og stormfull natt. Snøen hadde ennå ikke begynt å falle, men likevel var det like kaldt som...


Noe av det vanskeligste jeg gjør er å vurdere noveller med karakter. Mye av grunnen til det er det problematiske med å gi gode kriterier for å skrive gode noveller. En god novelle kan jo, som kjent, være løst formmessig på uendelig mange måter. Jeg startet året med å fraråde elevene å skrive noveller, særlig hvis de siktet mot høye karakterer. Det er, sa jeg, veldig, veldig vanskelig å skrive en novelle til en femmer eller sekser. Jeg tror ikke jeg hadde klart det sjøl, sa jeg, og mente det.

De så litt skrekkslagne ut, særlig de av dem som hadde gitt uttrykk for at de likte bedre å bruke fantasien når de skrev, enn å skrive saktekster. På dette hadde jeg selvsagt, programforpliktet, svart at det var et veldig godt utgangspunkt å like å skrive noe, men at de skulle få bruke mye tid til å øve seg på å bli gode sakskrivere. Det er easy, sa jeg vel ikke, men jeg har, i  forlengelsen av det jobbet mye praktisk med skriveøving i saktekstsjangeren. Påstand for påstand, premiss for premiss, kontra for kontra og konklusjon for konklusjon. Det er lett! Påstå noe, argumenter for det på fire ulike måter, konkluder, trykk enter og begynn på neste avsnitt ved å plukke opp tråden fra det forrige. For eksempel. Dritlett sa jeg ikke, men det jeg sa kan sikkert oversettes til noe sånt. Jeg så at de ikke trodde meg.

Vel. Mange av dem har blitt bedre sakskrivere. Jeg tviler på at det er min fortjeneste (jeg sliter fremdeles med å tro at jeg gjør noen forskjell i den enkeltes faglige utvikling, i alle fall direkte, noe som sikkert er et handicap for meg), men jeg ser at hyppigheten av spredte, ustrukturerte påstander uten argumentasjon har gått drastisk ned. Så. Hva med novella? Hva gjør vi med den?

Jeg har sittet overfor en bunke med elevtekster de siste dagene, og oppgavesettet inneholdt en novelleoppgave. Denne gangen stålsatte jeg meg i opptakten, og sa ikke at de ikke skulle skrive novelle. For når alt kommer til alt, hvem er jeg til å si det, når eksamensoppgavene åpner for det, og læreplanen sier klart og tydelig at elevene skal skrive i kreative sjangre. Hæ? For noe tull! At jeg sjøl har problemer med å sette novellesjangeren på formel behøver heller ikke å være noe pedagogisk problem. Attenåringer skjønner konseptet "det er mange måter å løse dette på". De gjør det. Så får det være mitt problem at jeg sliter litt med vurderingen av disse tekstene.

Noen ganger tenker jeg; jo, språket flyter, jeg blir interessert i personene i teksten, språket er mer litterært enn hverdagsspråket (som nesten uten unntak sniker seg inn i artikkel- og essaysjangeren hos elever), fremstillingen har en twist, for eksempel er fortellestemmen en avdød persons tanker i sin egen begravelse, eller det du trodde handlet om et kommunikasjonsløst kjærlighetsforhold viser seg å være en kjærlighetserklæring. Hvor mye skal jeg da legge vekt på særskriving eller kommafeil. For eksempel. Eller at fremstillingen heller mot en klassisk "fortelling" av et hendelsesforløp. For her har noen anstrengt seg, her har noen planlagt, og gjennomført fremstillingen i tråd med planen. Og de har klart å produsere tekst. Det er fanden salte ikke så lite. For enkelte er det en bragd.

Har jeg tenkt. Så jeg skal slutte. Jeg skal aldri mer si at de bør forsøke å unngå novella hvis de kan. I stedet skal jeg kultivere arbeidet med de skjønnlitterære sjangrene. Dette er et løfte. For hvis ikke disse blir tatt på alvor i norskfaget, hvor skal de da bli tatt på alvor? I forlagene og forfatterforeningen? Joda. Men de trenger vel også rekrutter. Og ungdommer trenger å utvikle språk om det å være et menneske i verden, og det å forestille seg at en annen virkelighet er mulig. Det er pokker så viktig.