Blanke dager/ føling i fjæra/ lureri

Dagene i ferien er langsomme. Det er sunt å ikke gjøre noe, sier han jeg bor sammen med. Jeg vet ikke om jeg har det i meg. Det er sikkert usunt og kreftfremkallende, men virketrangen min kan ikke kobles ut. Når det blir for ille, løper jeg. Eller lager middag. Eller plukker opp bøss fra gulvet. Det er da noe.

Midt i det begivenhetsløse i går, mens jeg satt og forsøkte å jobbe(!), kom vår husvenn, en tolvåring som heldigvis flytter litt inn hos oss hver gang eldstejenta er hjemme, styrtende inn til meg og ropte: "Marianne! Du må hjelpe oss! Det er ei måke i teltet!!!" Jeg hater ikke måker. Jeg synes måker er helt ålreite dyr. Dette er kanskje rart, men jeg har altså ikke noe imot arten, så lenge de ikke skiter meg i hodet. Eller befinner seg inne i telt. Og det er jeg som forventes å få dem ut.

Etter et minutts panikk, der jeg forsøkte å unndra meg ansvaret på de minst tenkelige måter, tok jeg motvillig på meg et par sko og gikk ut i hagen. Guttungen sto fjetret foran teltet, Det bakset og flakset mot teltduken. Jeg bestemte meg for å være voksen og handlekraftig, på tross av at jeg så for meg dyner, soveposer, puter, liggeunderlag, bøker og alskens sauset inn i måkedritt. Jeg rakk å tenke på smittefare, på hvor lite glad jeg er i måten fugler ser på meg -fra siden- og på at jeg burde eid et håndvåpen. 

Jeg begynte å løsne plugger og barduner og følte meg modig og redd. Da eldstejenta stakk hodet ut av teltet og ropte "aprilsnarr". Gleden har aldri vært større over å ha blitt lurt.