Statements på kroppen?

En vi kjenner tatoverte en gang navnet til ei dame på kroppen. Nærmere bestemt på rumpa. Jeg har ikke sett det, men det er blitt meg fortalt. Det ble meg også fortalt at da han gikk inn i en annen romantisk allianse en tid etterpå, var hans kvinnelige motpart svært lite interessert i å se ham uten klær, dersom han ikke straks og med én gang fjernet fremmedlegemet (eksen) fra legemet.

Han kontaktet en venn som var nyutdannet lege, la seg til rette på kjøkkenbenken, og lot et lag av huden på nevnte kroppsdel skrelle av. Med flere til stede (dette var selvsagt en begivenhet). Dette er blitt meg fortalt. Og siden vi har hørt de mest eventyrlige historier om rumpemannens romantiske bravader etter dette, ser jeg ingen grunn til å så tvil om hendelsenes riktighet. Hvilken kvinne med respekt for seg selv ville være intim med en mann hvis hud var beskrevet med en annen kvinnes navn. Man skal selvsagt aldri si aldri, selv ikke jeg, men noe pluss vil det aldri være å hele tiden bli minnet om hvor grenseløst forelska ens partner har vært i andre kvinnemennesker, selv om man vet at dette er svært sannsynlig, all den tid folk ofte har hatt følelser, også for andre mennesker, før de entret ens eget liv.

Denne episoden gjør at jeg i mindre grad enn tidligere kunne tenke meg å la meg tatovere. Jeg ser stadig andre mennesker med tatoveringer. Noen av dem synes jeg er så fine, at jeg tenker at jeg også vil. Ha. En sånn, eller noe som likner, eller noe som ikke likner, noe som er bare mitt, og som liksom utsier noe viktig om meg. Noe vakkert og gåtefullt og tøft på én gang. Vel. Problemet oppstår når jeg forestiller meg at jeg om noen måneder, år eller tiår, ikke synes valgte motiv er likke vakkert. Gåtefullt. Tøft. Bare flaut og platt og et uttrykk for mitt evinnelige ønske om å bli sett på som unik. I tillegg til de andre adjektivene (vakker, gåtefull og tøff). Som om noe blekk injisert i huden skulle kunne gjøre mennesker mer unike. Eller vakre, gåtefulle og tøffe.

I går lanserte bokbloggen (nrk) en konkurranse: "#Kroppspoesi- tør du?". Der ber de lesere som tør å sitere verselinjer de kunne tenke seg å tatovere. På kroppen. Forslagene spenner relativt vidt i kommentarfeltet under. Det er tydeligvis mange som tør. Jeg tør jo ikke, jamfør ressonementet over, men hvis jeg hadde turt. -Hva da? Jeg ble sittende og tenke lenge på dette tidlig i morges. Jeg har jo lest min andel poesi. Jeg tenkte på Falkeid. På Ulven. På Whitman, Robert Frost, Wergeland, Bull ("Gjerne ga jeg min verdens vers tilhope,
hadde jeg magt til ét: at hugge ind i mindets trodsige sten en myk metope over dit vare, omridsømme sind!"), Peer Gynt, Brand, Jan Erik Vold ("Ikke alle kjærtegn lykkes, noen går i vasken og jeg trekker meg tilbake med et fåret smil. Men noen lykkes"). Til slutt falt jeg på min ungdoms sviske. Jeg mener. Hvis man leste noe da man var sytten, og man er over tjue år eldre, og fremdeles synes det er vakkert, gåtefullt og tøft. -Da er det vel ikke noe å lure på?

Vi er ikke forenet i lengselen efter døde planeter. 

Vi er forenet i lengselen efter hendenes innside.

Jeg vil gjerne se flere forslag. Fyr løs, som dere ikke pleier!