Da var vi i gang!

Påsken kommer brått på oss som bor ute i havgapet. Fra midten av august og inn i høst- og vintermørket, legger det seg et glemselens slør over oss som bor her. Vi husker riktignok sommerens hete soldager og lange, late strandmåltider og snekketøffing rundt øya. Et par kast med stanga. At det kke gjør noe at makrellen ikke biter. Kald øl på svaberg.

Det vi glemmer er folk. Altså. Vi glemmer ikke at det finnes folk. Mange av oss som bor her har jo helt alminnelige (dere skjønner hva jeg mener) arbeidsplasser der vi omgås mennesker også i vinterhalvåret. Vi er ikke eremitter som sitter inne og stinker og frastøter oss folk. Vi er ikke det. Vi er vant med folk. Bare ikke i kø på den skogsveien vi (jeg) pleier å spasere (nå løpe) på. Eller i kø med biler langs den veien vi ellers i året kan gå i blinde over når vi går av bussen. Eller i kø på butikken.

Det er skjærtorsdag, og folk. Folk har tatt turen, for å si det sånn. Mildt. Da jeg var ute og luftet meg i ettermiddag, langs vannet, måtte jeg skjerpe meg for å huske å smile og hilse hvert andre minutt. Folk som tar turen på skjærtorsdag opplever noe utenom det vanlige, i det de oppfatter som naturskjønne omgivelser (noe som er rett oppfattet). Og folk som er ut i naturen og nyter skjærtorsdagen, er innstilt på å hilse. Noe de gjør. Jeg er et (i overkant?) høflig menneske, så jeg smiler mitt bredeste smil allerede på fem meters avstand. Slik at turen til folk ikke skal stå i fare for å bli forringet av sure fastboende.

Etter å ha smilt på meg kramper i ansiktet på min sedvanlige runde, var planen å gå innom butikken for å kjøpe grønnsaker. Dét gikk fint. Det var folk og kø, men nå var jeg blitt vant til dem. Trodde jeg. Til en mann med åpen frakk, falmede røde bukser og spredte krøller til værs på toppen banet seg vei forbi meg i køen og ropte (ja!) "unnskyld! Jeg må bare komme forbi deg, frøken!" Jaja, tenkte jeg. Sånn er noen folk. Dette lot jeg meg ikke affisere særlig av. Jeg fikk mine grønnsaker. Det var da han utbrøt, ut av det blå, lot det til: "Sannelig min hatt!!!" (det var bare hatten som manglet, men den hadde vel ikke passet), at jeg tenkte. Sånn var de, ja. De folka.

Utbruddet var forårsaket av at posen has hadde revnet, og varene trillet ut. Jeg følte nesten ingen skadefryd, men så er det også bare april. I juli er det så ille at jeg ikke makter å skrive om det.