Ett punkt på en fredag

1. Jeg var på plass på jobb klokka halv åtte i dag, med planer om massivt rettearbeid. Det gikk greit etterhvert, på tross av tekniske problemer en stund. De tekniske problemene resulterte i lediggang. På personalrommet lå Aftenpostens forside og skrek mot meg. Til meg: Nå må du ta deg sammen! skrek den. Åpne meg og les om den forbanna rettssaken! Jeg vegret meg, som dagen før. Og dagen før det. Når jeg tenker på terrorhandlingen som tok livet av ufattelig mange unge mennesker i fjor sommer, kobles intellektet ut, og angsten inn. Jeg diskuterer ham aldri med noen. Ord strekker ikke til. Jeg ytrer meg i det hele tatt så lite som mulig, og jeg oppsøker ingen informasjon om ham. Jeg har ikke lest manifestet eller kompendiet eller hva det heter nå, ikke sakkyndiguttalelsene om hans psykiske sykdom, ikke debatten i kjølvannet av disse, ikke detaljer om hendelsesforløpet fra regjeringskvartalet til Utøya. Ikke portrettintervjuene med de etterlatte. Noen få kommentarer og kronikker har jeg lest. Gitt at de har vært distanserte nok. Filosofiske nok. Teoretiske nok.

Å ta inn over seg, og å tvinge seg til å reflektere over årsaker til at slike uhyrlige handlinger kan finne sted, med andre ord: å forsøke å gripe det ondes problem, har vært så vanskelig for meg, at jeg har styrt unna. Dette er ikke et forsøk på å prøve å gripe det. Det er et forsøk på bekjennelse. Jeg har ikke orket.

I dag, i en ledig stund, orket jeg. Jeg leste et referat fra rettssalen. Først ble jeg sjokkert over gjerningsmannens uttalelser. Så ble jeg forbanna. Så ble jeg kvalm. Så begynte jeg å grine. Så tenkte jeg på inkonsekvensen i ressonementet hans (fordi jeg føler meg kneblet av arbeiderpartistaten, fordi jeg har prøvd alle kanaler for å nå frem med mitt budskap, uten å lykkes, kan jeg rettferdiggjøre å kneble unge menneskers ytringsfrihet. For alltid. Får ikke jeg ytre meg, får heller ikke de. De må dø. Jeg ville gjort det igjen, om jeg fikk skru tiden tilbake.)

Så blir jeg sittende igjen som et stort, tomt skall. Jeg hører mennesker rundt meg ytre seg bardust og høylydt om hvilken straff han hadde fortjent (noe som er for jævlig til å gjengi, om jeg skal si det selv), men jeg reagerer ikke. Folk får si hva de vil. Det får skje med ham det som skjer. For dét, at et ufattelig antall unge mennesker måtte bøte med livet for sine politiske sympatier, det er så grusomt, så forferdelig, så ufattelig, at uansett hvilke skrekkscenarier man måtte plassere gjerningsmannen i, ville det ikke komme i nærheten av det ungdommenes etterlatte lever i. Det provoserer meg at det finnes mennesker som tror det  finnes enkle løsninger på slikt.

Nå, når jeg har fått lesningen litt på avstand, kjenner jeg meg maktesløs. Når det virkelig gjelder, når krisen oppstår, hjelper verken åpenhet eller demokrati. Terrorhandlingene 22. juli i fjor har slått store sprekker i min tro på det samfunnet jeg er en del av. Jeg skammer meg over det, men slik er det. Jeg skammer meg, og er skremt. Mennesker er onde. Eller rettere: mennesker kan, gitt de rette forhold, vekstvilkår og næring, være onde. Helvete er ikke et annet sted. Det onde er i oss. Dette blogginnlegget kommer ikke til å ende i en munter, forsonende tone. Beklager.