tirsdag 19. februar 2013

Tavle og kritt!

Og trur dere ikke, at mens jeg var borte, har noen på arbeidsplassen min fått det for seg at de skal erstatte de grønne tavlene (de som er igjen), med whiteboards. Hvite tavler, altså. Sånne blanke, hvite tavler i hvilke prosjektørpæra skinner slik at bildet forsvinner. Slike man aldri må skrive med feil tusj på. Slike som ikke blir helt rene, selv om man pusser og pusser med den teite harde svampen man ikke kan klemme vannet ut av over vasken mens man våkner klokka null åtte null null.

Neida.

Det er ikke tavla det kommer an på. Jeg skjønner det. Det er bare det at jeg skriver så idiotisk stort og stygt på whiteboard. Og dere vet allerede hva jeg syns om powerpoint og dess like. Så da. Jeg vil gå inn i klasserommet og væte den stive svampen. Jeg vil kjenne krittet hvile i hånda. Jeg vil tegne teite hester og pinnemenn og hus i skogkanter. Jeg vil ha krittflekker i panna og på buksa. Det er noe terapeutisk, nesten rituelt over tavle og kritt. Det er vakkert.

Jeg vil skrive med piler og tørke det vekk med hendene. Jeg vil skrive på skrå, oppå det andre jeg nettopp skrev. Jeg vil at det skal være motstand i underlaget. Jeg vil at det skal støve. Jeg vil skrive så smått og kryptisk man kan skrive på tavla for å høre stemmene til elevene mine som spør hva som står der og om det skal være noen overskrift og om det ordet hører til den linja og om jeg ikke mente Renessanse med to s-er. Jeg vil være svett.

Kritt er myke. Man kan knekke dem. Folk som bruker kritt må ha følsomme hender. Folk som bruker sort, rød, blå, eller grønn idiotisk tusj på ei hvit, hard, blank tavle mister følsomheten. Og korken. Og så virker ikke tusjen og de må gå på rekvisittlageret og hente. Hvis de er heldige finner de noe der. Eller de må stjæle fra et annet klasserom. Hvis de er heldige har det ikke gått mer enn ti minutter av timen.

Hvis jeg har whiteboard i klasserommet mitt etter vinterferien kommer jeg til å gå inn i en dyp depresjon. Hvis de ikke har rukket å bytte den ut enda, kommer jeg til å lenke meg til tavla med kjetting, og skrive paroler med rødt kritt: whiteboard er skolens svar på telefaks! Fiks oppfinnelse, men hallo! Det er tjue tretten! Det er lov å bruke huet (jeg innser at jeg er en elendig paroleforfatter)! For pokker.

Det var bare dét.

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar

Løksuppe og masterinnspurt

Det er nøyaktig femten dager til jeg leverer masteroppgaven min. Arbeidet har lenge vært en thriller der jeg liksom er helten, da, og skurke...