fredag 22. mars 2013

Fredagsfilterløs

Det er fredag. Uka har forløpt. Uten at jeg kan sette fingeren på den.

1. Torsdag formiddag. Vi hadde samlet femogfemti elever i et klasserom for å se en fjernsynsteaterklassiker fra nittensøtti, "Vildanden" med Anne Marit Jacobsen som Hedvig og Espen Skjønberg som Gregers W. To og en halv time der jeg måtte sitte på hendene for ikke å etter hver bidige replikk stoppe fremvisningen for å skyte inn tullete pedagogiske forklaringer. Det gikk bra. Å sitte på hendene. I alle fall. Torsdag formiddag, under disse omstendighetene i en time i en videregående skole i Vestfold, der noen elever halvveis hang, halvveis lå over pultene sine under førte akt av "Vildanden", der tilskuerene får vite hvordan Ekdals har falt sosialt fordi Werle senior (iflg junior) har utpekt gamle Ekdal som syndebukk for ulovlig hugst i en skau. Denne torsdag formiddagen en vårdag med utsikt til is på fjorden, banket det på klasseromsdøra. Vi måtte stoppe forestillingen rett før kammerherrene leker blindebukk med fru Sørbye. For to representanter fra elevrådet banket på døra og sa at de ville gi oss boller. At vi kunne velge mellom med rosin og uten rosin. Jeg valgte uten rosin.

2. I dag kom det meg for øre at veien til å skaffe disse bollene til veie var brolagt med ekstreme hindre. Noe som gjør at jeg angrer på at jeg ikke var mer takknemlig overfor den offervilje som ble utvist under anskaffelsesprosessen. Det var nemlig slik at bakeriet ikke uten videre kunne skaffe åtte hundre boller på en dags varsel, men at de likevel gikk med på å hive sammen en deig. Og så. Ja. Så viste det seg at det ikke var dagen etter (men dagen etter der, nemlig torsdag) vi trengte bollene. Så noen måtte ringe og si hei, vi trenger ikke bollene før i overimorgen. Men vi har jo laget deig, sa bakermester Snipp. Ja, men. Eh. Det er visst ikke i morgen likevel, skal budbringeren ha sagt. Sorry, lissom. Jamen, nå har vi jo laget deig til åtte hundre boller, sa bakermester Harepus. Jamen. Plis, sa budbringeren. Ok da fryser vi deigen. Ok, takk. Ja. Så ble det boller torsdag. Og lang nok pause i "Vildanden" til å snakke om retrospektiv teknikk mens elevene spiste boller. Og drakk kaffe. Aldri så galt, som det heter.

3. Den våkne leser vil allerede ha forstått at jeg i punkt en på litt slapt vis forsøkte å alludere til den nå så alkoholiserte (ifølge pressen, as if I care) forfatter Dag Solstads "Genanse og verdighet". Den skal elevene våre lese etter påske. Derav dette arbeidet med "Vildanden". Vi har vurdert å innlede arbeidet med boka ved å oppføre oss som hovedpersonen Elias Rukla i noen innledende timer. Jeg tror kanskje ikke det vil ha den pedagogiske effekten vi er ute etter. Dessverre. For det skulle vært morsomt å sitte bak kateteret og dosere over doktor Relling i fire økter. For meg. Men det blir gøy. Å lese den med elever. Jeg har til og med skrevet en mellomfagsoppgave om Nathionalteaterets oppsetning av den i totusen eller noe deromkring. Så ja. Det blir fint. Med etterhvert svært litterært kompetente elever. Yay.

4. Gyllent øyeblikk: klassen har fått i oppgave å skrive ei analyse av ei novelle av Jon Fosse. Onsdag sa to elever til meg: vi synes den er litt vanskelig, kunne du tenke deg å lese den for oss? Ja, selvfølgelig, sa jeg. Ta med kopien og en penn, så kan dere notere underveis. Da vi gikk for å finne rom var det plutselig ti elever som ville ha novella opplest. Så fikk vi låne et rom, og jeg leste og de stilte spørsmål og jeg stilte spørsmål og vi snakka om språkets begrensninger og hva som betyr noe i livet og hvordan Fosse skriver lag på lag. Og noen sa at er det ikke litt som Virginia Woolf. Å.

5. Vurdering for læring. Sier skolen min. Vi skal satse på vurdering for læring. Ulne greier for mange lærere. Omtrent like ullent som tilpassa opplæring. Klasseledelse. Og det er dumt at det er ullent fordi det er en forutsetning for læreprosesser. Også er det ikke så rart at det er ullent. Fordi det ofte fremstilles som noe annet enn det vi allerede gjør. I alle fall. For meg handler vurdering for læring om et læringssyn som setter elevens læring i sentrum for opplæringa. Lærerens rolle må nødvendigvis utspille seg mer mellom pulteradene enn fremme ved tavla. Likevel bygges nye skoler med auditorieliknende klasserom. Der det er nærmest umulig for læreren å sette seg ned ved siden av den enkelte elev og si hva fikk du til nå? Der smartboards er et tegn på fremskritt. Når det i virkeligheten (bastant- alert) hemmer kommunikasjonen mellom eleven og veilederen. Når det i virkeligheten oppfordrer læreren til å lage fikse presentasjoner som til syvende og sist passiviserer eleven. Det provoserer meg at denne selvmotsigelsen ikke er åpenbar for de fleste skolefolk. Skikkelig.

6. Det er påske. Og mellom rettebunkene planlegger jeg å arrangere familieliv. Å drikke kaffe i fire timer hver formiddag. Å være kald på henda og varm i fjeset når jeg på trass sitter i hagen i stiv kuling og myser mot sola.

Glad påsk, folk.


10 kommentarer:

  1. En fryd å lese. Men at vurdering for læring er det som alle lærere alltid har gjort? Dessverre. Jeg har sett for mange kommentarer a la "Vel blåst!" 4. "Eit godt kåseri! 3 .... til å være enig der. Men mye annet her er jeg enig i og du verden ... du skriver bra. Stemmer det at dere bygger auditorieliknende klasserom på Færder? Er'e mulig? Er det ikke slik at disse er beregnet på foredrag, mens andre rom er beregnet på verksted-aktig læring? Huffa

    SvarSlett
  2. Enig med deg, Ida, når det gjelder vel blåst og et godt kåseri. Sånt er det for mye av. Men mange lærere er aktive i elevenes læringsprosesser, og mange følger opp underveis i skrivinga osvosv. Jeg tror ikke klasserommene blir som på Thor Heyerdahl (de verste), men det blir trangt, og det eneste saliggjørende (for en analog tavlefantast som meg selv) er teknologisk utstyr. Når all pedagogisk forskning viser at det er relasjon og oppfølging som er suksessfaktorer. Og takk for skrivekompliment.

    SvarSlett
  3. Og det er dessuten veldig stas at du kommenterer i bloggen.

    SvarSlett
  4. Joda, mange lærere. Men når folk sier "dette har vi da alltid gjort", så tolker i hvert fall jeg "vi" som "alle vi", og det mener jeg er en antakelse basert på manglende kunnskap om hva lærere faktisk gjør. Problemet er jo for eksempel at møtet mellom lærer og elev, der læring skjer, i altfor stor grad er en godt bevart hemmelighet; hvordan det skjer, mener jeg. Men kanskje det ikke er sånn på Færder? Jeg har egentlig bare jobbet på to skoler, sånn i lengre tid, og det var/er ikke lagt opp til systematisk felles vurderingsarbeide på noen av skolene egentlig. Ikke nok i hvert fall. Hver holdt/holder på for seg, med "sine" elever, og ville/vil ikke ha så mye innblanding. Noe som ikke sikrer kvalitet i alle ledd! Her har vi forbedringspotensiale, som min rektor kaller det ;).

    SvarSlett
  5. Vi på Færder er nok ikke så forskjellig fra andre videregående skoler. Mitt poeng er at problemet med implementering av f eks god vurdering for læring ofte er at ledere ikke griper tak i det som allerede skjer i klasserommet til den mest bakstreverske lærer. Jeg har f eks kolleger som sier for no forbanna sprøyt og la meg bare banke det inn i dem (sterk yrkesfagtradisjon, tøffe på avstand). Nå kjenner jeg dem litt, og har fått ha klassene deres i norsk i ny og ne, og vet at de setter seg ned sammen med dem og snakker om hva som gikk skeis med den og den koblinga eller den og den prøven. Og at de vil noe. De skjønner kanskje ikke engang sjøl at det er dét som er kjernen i vurdering for læring.

    SvarSlett
  6. Hm. Interessant! Men da blir spørsmålet om ikke lærerne bør få til et bedre språk om egen praksis. Der er du jo selv et godt forbilde. Maneren med å blåse av alt som smaker av didaktisk og pedagogisk diskurs er jeg lei av.

    SvarSlett
  7. Og så er det dette spørsmålet: Hvordan skal ldere kunne ta tak i det som skjer i klasserommet når de ikke er der, delvis fordi de ikke har tid (ledere i skolen må jo undervise selv, må vite) og delvis fordi lærerne ikke vil ha dem der (kontroll er en uting) ....?

    SvarSlett
  8. Jeg ser den,Ida. Og jeg er helt enig i at didaktisk og pedagogisk diskurs bør være en del av lærerhverdagen. Jeg tror det ville styrke profesjonsfølelsen, og kanskje nettopp virke avvæpnende med tanke på at lederen skal kunne ha innsyn i hvordan man driver undervisning i klasserommet. Jeg mener, da vil ikke "kontrollen" handle om læreren som person, men om pedagogiske og didaktiske prinsipper en på forhånd har definert som målsettinger for en virksomhet.

    SvarSlett
  9. Denne kommentaren har blitt fjernet av forfatteren.

    SvarSlett
  10. 100 % enig! (tastet feil tall i den slettete kommentaren over her, haha).

    SvarSlett

Post masteroppgave syndrom*

Våren 2016 fikk jeg den lykkelige beskjed at jeg var innvilget 75% permisjon med lønn i to hele år, for å heve kompetansen min. To år er gåt...