tirsdag 26. mars 2013

Pause i rettinga- post om drømmer og klesstativ

Jeg klager ikke over retting. Det er påskeferie og jeg kan sove lenge(r) og drikke kaffe og smøre nugattiskiver og gjøre mye jeg ikke ellers gjør. Unger vaser ut og inn med gjørme på skoene. Hvis jeg gidder, støvsuger jeg litt i ny og ne. Jeg lar humla suse. Da gjør det ikke noe å rette litt innimellom. Noen ganger må jeg likevel heve blikket og tanken fra drøftende artikler om samnorsk. Som nå. For å skrive litt om en drøm, og om noe som hendte meg en morgen i forrige uke.

Drømmer er rare. Særlig mine. Særlig alles, kanskje, men jeg kjenner mine egne best. Hvorom alt er, drømte jeg natt til torsdag at jeg var på flukt fra noen skumle typer (sannsynligvis zombier, siden jeg piner meg gjennom "The living dead" for tiden). Det fine var at jeg hadde en slags superkraft. Jeg kunne omformes til alle slags vesener og gjenstander. Det eneste som skulle til, var at noen kastet et tilsvarende vesen eller en tilsvarende gjenstand på meg. -Og vips! Så ble jeg til en sånn.

Nå er det jo mange vesener og gjenstander det kunne være kult å teste å være. For eksempel en fugl (siden den kan fly), eller en katt (siden den er så vakker og selvstendig og myk). Eller en slange (siden den er så farlig). Ja. Men nei, da. Jeg drømte at jeg ville omskapes til en smørekniv sånn midt i flukten. Det var lurt, tenkte jeg, og fikk noen til å kaste den på meg. Vel. Ingenting skjedde. -Hvorfor i helsike blir jeg ikke til en smørekniv nå når det virkelig gjelder, i flukten fra blodtørste zombies??!! Tenkte jeg. Å!! Tenkte jeg. Fortvila og forbanna. Så gikk det opp for meg at den måtte komme i kontakt med huden min. Det virka ikke omformende å kaste den på klærne. Hud. Ja. Så jeg åpnet noen skjorteknapper og fikk noen til å kaste den igjen, rett på huden.

Og, vips! Jeg ble til en smørekniv, helt uten interesse for zombies. -Gudskjelov, tenkte jeg. I drømmen.

Da jeg gikk inn i klasserommet torsdag morgen var jeg fortsatt så opprørt av denne drømmen at jeg sa til klassen min: veit dere hva jeg drømte i natt? Nei, sa de, for det kunne de jo ikke vite. Jeg drømte at jeg kunne omforme meg til hva som helst noen kastet på meg, sa jeg. Hva ble du, da? Sa et høflig kvinnemenneske på bakerste rad (det er som kjent ikke spes spennende å høre om andres drømmer). Jeg ble til en smørekniv. Ok.

Da jeg skulle ta av meg et strikka skjerf etter å ha blitt litt varm av å fortelle om drømmen, hang skjerfet seg fast i øreringen min. Et relativt stort skjerf hang ned fra ørehøyde, og jeg hadde et hællans strev for å få det løs. Mens jeg fikla med skiten sa en av elevene: har noen kasta et klesstativ på deg?

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar

Post masteroppgave syndrom*

Våren 2016 fikk jeg den lykkelige beskjed at jeg var innvilget 75% permisjon med lønn i to hele år, for å heve kompetansen min. To år er gåt...