1. Denne uka har vært kort, siden jeg, som mange andre i dette landet, hadde fri mandag. Sett bort fra en seig nynorskbunke jeg bakset med. Likevel opplever jeg at arbeidsuka har vært spekket med begivenheter. Det startet med kritt, tror jeg. Alt starter med kritt. Eller to tomme hender. Det er to sider av samme sak.
2. I alle fall fant jeg ei ny krittpakke på kateteret onsdag. Da jeg skulle ta dem i bruk, fikk jeg meg litt av et sjokk, som dem sier. For det første hadde krittet form som en tykk, noe elliptisk søyle. Det lå overhodet ikke godt i hånda. Da jeg skrev løkkeskriftromaner på tavla, inntraff tre uforutsette ting a) krittet hadde for stor motstand mot underlaget, hvilket resulterte i b) skrikende lyd som av kniv mot porøst porselen, samt c) for tjukk skrift. Dette irriterte meg ikke lite, og jeg kunne ikke unnvære å bruke for mye av elevenes tid (sikkert i alle fall fem minutter) på å uttrykke min frustrasjon over denne elendige skriveredskapen.
3. Neste dag opprant med vår og meisekvitter, og jeg hadde helt glemt det ulykksalige krittet, kanskje først og fremst fordi jeg hadde forberedt en time der jeg skulle spille ut første kapittel i Solstads Genanse og verdighet. For lesere som ikke kjenner den boka, kan jeg tilby en kort oppsummering: lektor i femtiårsalderen innser, etter en for ham intellektuelt opphissende norsk- økt der han gjennomgår Ibsens Vildanden, etter at han har kverka en paraply mot en vannfontene i elevers påsyn (og også ropt ord som fitte! og flesketryne! og spis matpakka di!) at livet hans har vært bygget på noen idealer samfunnet rundt ham ikke deler. Eller noe. I alle fall starter boka med å skildre noen norsktimer der lektor Elias Rukla oppdager noe nytt i Ibsens Vildanden, og forsøker å uttrykke dette til en gjeng døsige attenåringer. Det går ikke så verst, men det går ikke så bra heller, for å si det rett ut. I alle fall hadde jeg tatt første del av boka og laget en Elias Rukla- monolog. Jeg hadde hentet et klassesett av Vildanden, og jeg hadde sagt slå opp midt i fjerde akt der fru Sørbye sier at hun skal gifte seg med grosserer Werle. Siden jeg skulle gjøre dette stuntet tenkte jeg overhodet ikke på kritt. Bare på at jeg måtte forsøke å ikke ta hensyn til elevenes noe forundrede reaksjon på min underlige adferd. Og på at jeg måtte svare fort på egne pedagogiske spørsmål, slik Rukla gjør.
4. Det var jo vel, tenker du kanskje. At jeg ikke tenkte mer på det udugelige krittet. Joda. Det var bare det, at i en kaffepause kom elevenes matematikklærer inn på personalrommet og uttrykte eksakt samme frustrasjon. Elevenes historielærer lo og ristet på hodet og sa herregud, det er krig i halve Afrika, og så snakker dere om kritt! Ja, gå opp og prøv sjæl, da! Sa vi. Det gjorde han. Vi ville gå og si hva var det vi sa, men han mente at dette krittet var helt utmerket, og at det var vi som var helt koko i huet. En elev som satt der tok et bilde av det.
(det er meg i midten)
5. Som om ikke dette var nok, klarte jeg å ruinere en middag da jeg kom hjem. Det hadde kanskje vært forståelig hvis jeg skulle lage bernaise fra bunnen eller noe matskum eller sufflé eller smultringer (skjønt, hvem ved sine fulle fem har smultringer til middag? Ikke jeg.). Jeg skulle ikke ha sufflé (hvem ved sine fulle fem lager sufflé en hverdag mellom fem og seks? Ikke jeg.). Jeg skulle ha toro ertesuppe og steke noen halvstekte rundstykker. I prinsippet dreide middagsforberedelsene seg om å sette fire dype tallerkener, fire skjeer, fire glass, en mugge vann, en smørekniv og smør på bordet. Mye kan tyde på at dét var nok til å få meg til å glemme å røre i suppa, samt å ta rundstykkene ut av ovnen før de var sorte som kull på toppen. Heldigvis ble det bare noen brune flekker i suppa, og rundstykkene var gode inni.
6. Noen jeg kjenner påpekte etter å ha blitt gjort oppmerksom på middagsfadesen, at det gir høyt etos (retorikkspråk for tillit og respekt og at man i det hele tatt er et solid menneske) for akademikerkvinner å ikke være gode på kjøkkenet. Jeg vet ikke om familien min er så opptatt av mitt akademiske etos, men det er klart at for sånne som meg kommer denne informasjonen som en kjærkommen trøst. Nød lærer naken kvinne å spinne, som kjent. Det er dessuten nesten alltid jækla rotete hjemme hos meg, og selv om det slett ikke er bare jeg som roter, føler jeg at det kan være med på å høyne dette etoset ytterligere. Særlig med tanke på alle bøkene som ligger og slenger, som jeg ofte leser i for å sjekke ulike akademiske teorier. Nå merker jeg at jeg ikke har kontroll på egen ironi. Uansett. Dette beviser at jeg egentlig er lektor. Minst. Eventuelt professor (det aner meg at bevisførselen her kan synes noe uakademisk. Det er selvsagt bare for å snobbe nedover.).
7. Egentlig var han en litt fordrukken lektor i femtiårsalderen, med en kone som hadde est litt for mye ut, og som han spiste frokost med hver morgen. Slik starter boka om Elias Rukla. Jeg ville be elevene ta utgangspunkt i denne setningen, der "egentlig" er et nøkkelord, og bytte ut Ruklas karakteristikk med Hjalmar Ekdals. Det gjorde jeg også, eller de, da. Elevene. Skrev om Ekdal. Men før de gjorde det, ville jeg forsikre meg om at de visste hva ordene i setningen betød. Derfor sa jeg: veit dere hva en lektor er? Ja, en sånn som deg, sa de. Nei, sa jeg. Så foreslo de en del andre lærere, og jeg forklarte hva som skulle til for å få lektortittel, og at jeg også hadde til hensikt å skaffe meg den, og at når jeg fikk den, ville jeg gå i lektorfrakk og ha penner i brystlomma. Egentlig er jeg allerede lektor, sa jeg. I huet. Eventuelt Egentlig var hun en litt oppblåst adjunkt, med en koloni hybelkaniner som hadde est litt for mye ut, og som hun irriterte seg over hver ettermiddag.
Ja, det er vår, og det er sol, og mange synes det er fint, for da kan de tøffe seg med solbriller. Det de glemmer er solkremen. Nei, nå kan dere gå ut i sola sa jeg onsdag ettermiddag. Husk solkrem, sa jeg. Hvorpå en av elevene sendte meg en lenke til denne:
Ja. Husk solkrem da, folkens.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar