Tirsdag kveld døde en mann på en T- banestasjon i Oslo.
Tirsdag kveld satt ei jente i ei t- banevogn på vei hjem. Hun satt der bare, jeg vet ikke hva hun gjorde nøyaktig, men hun gjorde vel slikt man gjør på t- banen. Så på andre passasjerer, kanskje i ei bok, kanskje ut på stasjonene ettersom de åpenbarte seg fortløpende. Stortinget. Jernbanetorget.
Tirsdag kveld lå en mann, et menneske, av grunner jeg ikke kjenner til, på gulvet på perrongen på en t- banestasjon i Oslo sentrum, øst. Hvor lenge han lå der, vet jeg ikke. Lenge nok til at mennesker gikk forbi. Noen så ham kanskje ikke, en gang. De gikk forbi. De skulle kanskje hjem eller møte noen eller ut og ta en øl.
Tirsdag kveld stoppet Mortensrud- banen på Grønland stasjon. Ei ung jente på vei hjem satt og gjorde slikt man gjør på t- banen. Da toget stoppet så hun ut av vinduet at en mann, et menneske, lå urørlig på gulvet på perrongen. Hun så mennesker gå forbi. Hun skulle hjem, for hun skulle på skolen neste morgen. Hun så ham ligge der, og alle menneskene som skulle hjem eller møte noen eller ta en øl.
Tirsdag kveld lå en mann, en sliten mann, livløs på en perrong i Oslos t- baneverden.
Tirsdag kveld reiste ei ung, bekymra jente seg fra setet sitt og gikk ut av t- banevogna på Grønland. Det lå en mann der, på gulvet, og ingen stoppet. Hun reiste seg. Hun skulle til Bøler, men hun reiste seg. For det lå en mann der, et menneske, og han så ikke ut som han hadde det så bra.
Tirsdag kveld var det noen som ville hjelpe en mann som lå livløs på Grønland T- banestasjon. Det var ei ung jente på vei hjem. Hun så at han ikke hadde det bra. Hun så at andre så at han ikke hadde det bra. Hun kunne ikke begripe at folk kunne tenke på andre ting. På å komme hjem eller tidsnok til en avtale. Eller bare unna.
Tirsdag kveld ble noe vakter på T- banestasjonen tilkalt av ei ung jente som sa at det lå en mann på perrongen. Tirsdag kveld ble politiet oppringt av noen vakter som sa at det lå en mann på golvet på Grønland stasjon. Tirsdag kveld sto ei ung jente og så på at en mann lå på perrongen, at folk gikk forbi, at noen til og med lo da de så ham. Den samme kvelden, etter at politiet kom til stedet, så hun en mann, et menneske, dø. På perrongen. På Grønland T- banestasjon.
Tirsdag kveld lå en mann, et menneske, kanskje i smerter, kanskje i en døs, og registrerte at, visste kanskje at, han skulle dø. Og at ingen ville bry seg. At folk ville gå forbi. Gå utenom. Engstelige. Kanskje til og med lett irriterte. Over at han lå der. For han hadde kanskje ligget slik mange ganger, mange steder, før. Hva vet vi? Hva visste hun? Bare at et menneske trengte hjelp. Jeg er så stolt av å kjenne henne.
Hvis du skulle hjem en tirsdag kveld. Og så en sliten mann ligge på en T- banestasjon du passerte. -Ville du reist deg? Ville du gått ut? Ville jeg?
Du skriver så det kniper i hjerterota, Marianne. Jeg vet ikke om jeg ville ha gått ut. Men jeg håper det.
SvarSlettDet kneip meg ganske bra i hjerterota da jeg fikk vite dette også. Eller først blei jeg forbanna for at hun måtte oppleve at voksne folk slutter å bry seg. Så blei jeg trist for at hun så en mann dø, for det kan sikkert være ganske opprivende (jeg har aldri sett det). Så ble jeg stolt. Et spekter av hjerterotfølelser der, altså.
SvarSlettPluss den litt vemmelige fornemmelsen av at jeg kanskje hadde blitt sittende i Tbanevogna.