Ikke akkurat fredag, men:

-Når jeg stirrer på statuslinja på face som spør meg kva eg tenkjer på, og jeg får lyst til å skrive fem avsnitt om at jeg brygger på ei svær kvise på  overleppa, kan jeg like gjerne kapitulere og skrive en bloggpost. For eksempel om livet og sånt. Særlig livet.

Jeg har sittet hjemme i dag fordi jeg holder på med et skriveprosjekt. Jeg skal skrive om noe jeg kan en del om, litteraturhistorie for eksempel. Likevel blir det jeg har sett for meg skal bli en skrivedag en eneste lang lesedag. For eksempel leste jeg tre artikler om madame Bovary. De var jo fine, men jeg fikk ikke skrevet stort mer enn at jaggu skreiv han skikkelig realistisk han Flaubert i den boka, bare se her, og jaggu gikk det ikke dritt med den dama som forleste seg, omtrent som Don Quijote. Og jaggu var gresset like brunt på den andre sida, om ikke brunere, og hvilke samfunnsendringer måtte til for at sånne som unge Gustave skulle kunne finne på å skrive slikt. Spørsmålstegn, utropstegn.

Da jeg sjøl var elev, irriterte det meg ikke lite at jeg måtte lese om juli og februar (revolusjoner) Thrane og arbeiderbevegelsen, Marx og Smith og Adams og Darwin og determinisme og positivisme. Ikke generelt, altså. Jeg var et politisk interessert ungt menneske. Det var ikke dét. -Men i norsktimene ville jeg holde på med litteratur, ikke med alt det andre fjaset. Jeg vet det er en estetiserende holdning, men den var min, og når jeg sitter og tenker ut hvordan det litterære stoffet bør formidles til ungdommer, kommer jeg ikke bort fra ønsket om å skrelle inn til beinet. Hadde det vært opp til meg, hadde litteraturhistorien i skolen vært kun litteratur. Det er vel for mye å be om. Alt henger, som kjent, sammen med alt. Velkommen til gonzofilosofisk hjørne.

Torsdag forrige uke hadde vi besøk av ei dame som gjennomførte et langdistanseforedrag (sju timer) for alle pedagoger på arbeidsplassen min. På forhånd hadde mange av kollegene mine brukt krefter på å hisse seg måtelig opp over tidligere erfaring med folk som er flinke og kommer og øser av egne erfaringer. Noen kunne berette om ukulelespill, andre om bamsekasting. Et cetera. Samtlige med relativt nedsettende, for ikke å si latterliggjørende kommentarer til forsøk på formidling av pedagogisk kompetanse. "Kompetanse"? Høh! Særlig. Kom ikke her. Med eksempler fra sveiseverkstedet. Bare. Underveisvurdering du, lissom.

Ellers registrerer jeg at cupcakefeminismen vinner terreng. Barnetegningforsida på VG her om dagen gjorde meg så forbanna at jeg ble kvalm. Hva folk får seg til å si. Da kan jeg ikke en gang forestille meg i mine villeste drømmer (og de ER ville), hva de folka tenker. Joda. Det kan jeg. Men jeg nekter å være talerør for dem (hva er et talerør?). Og mens vi er inne på drømmer.

I går hadde jeg seks timer norsk i klassen min (selv om vi avslutta et kvarter før tida fordi elevene (mange, i alle fall) hadde fått dette glassaktige over blikkene sine, som forteller læreren at det er nok Fosse no. Det er nok. Fortel det  læraren når elevane, dei som sit der med dei unge kroppane, har fått dette blikket, dette glassaktige over blikka sine, der dei sit attmed vindauga og ser sola kaste seg over det landskapet dei sjølve, dei som sit der med blikka og dei urolege kroppane sine, ikkje kan ta del i. ) Ja. Det var nok. Men først hadde vi jo noen timer sammen da det ikke var nok. Og da, i et muntert øyeblikk, var det en av elevene sa at en av de andre elevene syntes en av de andre lærerne (enn meg, altså) var søt. Han var søt, svarte hun. Og lavere (fra første rad): "jeg skal ikke si hva jeg drømte om han". Ok. Tenkte jeg. Det er ok. Resten av klassen ville selvsagt høre det. Det var vanskelig (egentlig umulig) å være alvorlig.

Var det noe mer, da? Ja. Det er alltid mer. Men det viktigste: Tavle! Kritt! Heia, heia, heia!!! Nå er det nysst  før jeg starter en bevegelse. Selv yngre lærere enn meg. Selv yngre, framtidsretta lærere innrømmer at det er skit med whiteboards når de har brukt rød tusj og ikke får pussa ut ordentlig. Selv de. Da er det håp (i dypeste hemmelighet ønsker jeg meg et sånt tavlesystem de har i noen av de små auditoriene på Blindern. Sånne man kan dra opp og ned, sånn at man kan vente med svamp til timen er over. Sånne krittet skjærer litt i øra på. Det skal skjære i øra. Folk skal kjenne på motstand. Selv i klasserom. Særlig i klasserom). Over. Og ut.